Det var noe som manglet

Det var kaldt denne vinteren. Kvikksølvsøyla krøp som vanlig langt ned på minussida. Det er 12. januar. Året er 1922. Som vanlig trosset også denne kvelden en del folk vinterkulda. De varpå vegtil Størekafeen, samlingsstedet på Lundamo for dem som hadde litt tid til overs på kveldene. Likevel var noe annerledes denne januarkvelden. Det var ikke bare de vanlige kafetraverne som var på veg. Det var også en god del av bygdas aktive ungdommer. Disse ble lokket til kafeen av noe langt mer og viktigere enn den varme kaffekoppen. De som var på veg, gikk med viktige tanker og bestemte skritt.

Størekafeen, her til venstre for gammelbygget til Samvirkelaget (der Samfunnshuset i dag ligger), var stedet da de unge samlet seg for å stifte eget idrettslag på Lundamo. Bildet er tatt fra området ved jernbanestasjonen.

Optimisme

Bare noen måneder tidligere hadde noe som varslet om ei ny tid kommet til Lundamo. Ja riktignok ikke til denne bygda alene. Men til mange. Åpningen av Dovrebanen høsten 1921betydde noe helt spesielt. Dovrebanen kom ikke bare med gods og folk. Den kom medoptimismen. For de aller fleste var det selvsagt klart at de steinharde åra ikke var over for godt. Men aktiviteten erstatteren for Størenbanen skapte, fikk mange flere enn før til å tenke framover. I løpet av de siste åra hadde mange vært på anleggsarbeid. Dovrebanen ga jobber og lønninger. Anleggsarbeiderne og en god del andre kom hjem med impulser og ideer. Det var som om man luktet at noe annet og bedre var på gang Jernbanestasjonen var ikke det eneste stedet hjulene snurret raskere enn før. Handelen blomstret på Lundamo. Teglverket og Tremassefabrikken gjorde det mulig å skaffe seg annet lønnet arbeid enn som gårdsarbeider. Bygda var i ferd med å bli et levende lokalsamfunn som hadde det meste, men noe manglet.

Optimismen kom til Lundamo. Bygdas driftige unge så framover. Men det var en ting de manglet. Et eget idrettslag. Det fikk de vinteren 1922. Bildet er trolig fra 30-åra. Til venstre ser vi bygget til O. Eggen foran Meierisalen. Lokalet som i mange ti år var samlingsstedet på Lundamo


Impulser utenfra

Bygdefolket, og kanskje da særlig de unge mannfolka, visste godt hva det var de savnet. Idrett og lek var viktige fritidsaktiviteter da som nå. Arbeidsdagene var knallharde og lange. Likevel var det igjen nok krefter og tid til å utfordre kameratene og vennene til kappløp på kvelds- og helgatid. Men noe idrettslag som kunne organisere aktivitetene eksisterte ikke lenger. De hadde hatt det før. Men det som hadde vært satte den første verdenskrigen en stopper for.
Ingebrigt Løhre var opphavsmannen til den organiserte idrettsaktiviteten på Lundamo. Han tok med seg ideen hjem fra Skjetlein Landbruksskole på Leinstranda. I 1912 fikk han med seg mange nok til at idrettslaget på Lundamo kunne se dagens lys. Fotballen dominerte virksomheten. Men den helt store aktiviteten ble det aldri. Og verdenskrigen som startet i 1914 skapte store problemer. I 1916 ble aktiviteten lagt ned etter bare fire år. Nå var det gått fire år siden stormaktene avsluttet verdenskrigen. Og Lundamo-ungdommen fikk stadig sterkere impulser utenfra.


Pågangsmot

Ungdommene som var på veg til Størekafeen den kalde januarkvelden i 1922, visste godt omforsøket på å få i gang et eget idrettslag ti år tidligere. At det ikke gikk den gangen, ga de storkrigen skylda for. De tok det for gitt at det både var behov og interesse for det idrettslaget de ville starte på Lundamo. De var smittet av optimismen som rådet rundt dem over alt ellers. Med ukuelig pågangsmot regnet de med at det denne gangen ville gå bra. Men det de neppe tenkte på var at laget de stiftet fortsatt skulle væreen kulturell hjørnestein i lokalsamfunnet Lundamo helt inn til årtusenskiftet. Høytidelighet preget møtet på Størekafeen. Her tok ingen lettvint på oppgaven. Det måtte gå skikkelig for seg hvis det skulle lykkes denne gangen. De driftige menneskene rundt kafebordene brukte den tida de trengte. Men noen uenighet mellom møtedeltakerne var det ikke. Alle som en hadde et felles mål. Lundamo må nå få sitt eget idrettslag. Og slik ble det.
Andreas Horghagen var blant de aller ivrigste. Det var derfor naturlig for møtedeltakerne å velge
han til å lede det første styret. De hadde det travelt. Det første styret ble utpekt allerede på stiftelsesmøtet. Stemningen var høy i kafelokalet da selve stiftelsen var unnagjort. Stoltheten lå i lokalet. Navnevalget på det splitter nye idrettslaget viser bedre enn det meste at dette tiltaket sto det ambisiøse sjeler bak. «Viking» ble idrettslaget hetende på stiftelsesmøtet 12.januar 1922. Like selvsagt var det at man valgte et klubbmerke med vikingepreg. Et sølvskjold med en inngravert viking.

Dermed var det hele i gang. Lundamo manglet ikke lenger eget idrettslag.


Aktiviteten kommer i gang

Idretts- og sportsentusiastene måtte finne seg i å ta i bruk et mer alminnelig navn for å bli tatt opp som skikkelig medlem av Norges Idrettsforbund. Navnet medlemmene endte opp med, etter at de skjønte at de ikke kunne kalle seg «Viking», er ikke så ulikt det vi kjenner i dag. «Lundamo Sportsklubb». Tida som idrettslaget «Viking» ble dermed kortvarig. Organisert idrett har det selvsagt vært lenge på Lundamo før idrettslaget ble stiftet i 1922. Men skikkelig fart kom det ikke i virksomheten før laget var i gang.
Som så mange andre steder var det skiene og fotballen som sto i sentrum for den aktive virksomheten de første åra. Fotballaget ble raskt stablet på beina etter stiftelsen, og ble med en gang den store sommeraktiviteten. Vinterstid brukte entusiastene både hopp- og langrennsskiene. Ikke lenge etter gjorde også friidretten sitt inntog på Lundamo.
To-tre år etter det viktige stiftelsesmøtet på Størekafeen var idrettslaget i bygda i godt gjenge. Fundamentet var lagt for mange tiår med stor aktivitet.

Ei vanskelig tid

De tenke ikke så mye på det ildsjelene. Men lange og knallharde arbeidsdager førte til at det ikke var enkelt å drive arbeidet i idrettslaget på 20- og 30-tallet. 50 timers arbeidsuke og selvsagt arbeid seks dager i uka, lot det ikke være igjen mange timene til fritidsaktiviteter. I vinterhalvåret tillot dagslyset i praksis bare søndagsvirksomhet. Trente på dagtid midt i uka gjorde ingen. Gjorde de det ville folk flest ha sperret opp øynene og regnet med at det dreide seg om en arbeidssky unnalurer som ikke orket ærlig arbeid. Men de tøffe tidene stoppet ikke personene som bygde grunnmuren til Lundamo Idrettslag. Tvert i mot. De bygde fottballbane og tok på seg en rekke arrangementer. Dugnadsinnsatsen var det ingenting å si på.

Idretten samlet og splittet

På Lundamo, som ellers i landet, var 20- og 30-åra en spesiell og urolig tid. Optimismen var der. Mange trodde virkelig på at folk flest skulle få mulighet til å leve et anstendig liv. Noe som inntil da stort sett var forbeholdt noen få bedrestilte. Mange så mulighetene og målet. Bedre dager. Men veien fram var langt fra rett. mellomkrigsåra var preget av uro i Norge. Dyp uro. Noen ville for all del bevare systemet som skapte de store forskjellene mellom folk. Andre ville fjerne skillene.
Lundamo lå ikke i sentrum for de politisk urolige tidene. Men heller ikke utenfor. Lenge styrte idrettslaget unna splittelsene. Laget fungerte mest av alt som et lim mellom naturlig uenige personer. Politiske meninger hadde liksom lite å bety når det var snakk om å hoppe lengst eller gå raskest på ski. Lenge klarte idrettsfolket i bygda å bevare idyllen. Sentralt i idretts-Norge sprakk det fullstendig allerede i 1924. Bare vel to år etter stiftelsesmøtet på Størekafeen.

Ingen vei tilbake

Hva var det som skjedde? Den gang som nå, hevdet enkelte at idrett og politikk ikke skal blandes. Men selvsagt var dette, da som nå, en umulighet og vrangforestilling.
Norges Landsforbund For Idrett(vår tids NIF) var nærmest et underbruk av Forsvarsdepartementet i mellomkrigsåra. Offiserer bekledde de fleste sentrale tillitsvervene. Og da de alvorligste streikesituasjonene oppsto klarte ikke disse å holde seg passive. Tvert i mot tok de parti mot de streikende og den voksende arbeiderbevegelsen. Flere steder ble idrettslagene benyttet til å skaffe streikebrytere. Det måtte ende med konflikt så spent som forholdene var her i landet i denne perioden. I 1924 brøt derfor flere idrettslag ut og stiftet Arbeidernes Idrettsforbund, AIF .

Derfor var det ikke til å unngå at den politiske uroen som preget idrettsbevegelsen ellers i landet, etterhvert også kom til Lundamo. I desember 1933 var det ingen vei tilbake. Med John Grytdal som første formann ble Lundamo Arbeideridrettslag stiftet. De helt dramatiske stridene mellom idrettslaget og arbeideridrettslaget fant ikke sted på Lundamo etter splittelsen i 1933. Men helt konfliktfritt var det heller ikke. Den dag i dag er det flere som husker hvordan det var med to lag. Medlemmene av de to idrettslagene holdt seg langt unna hverandres arrangementer. Og dette dreide seg ikke bare om idrettsstevner. Fortsatt snakkes det om enkeltmedlemmer som skiftet medlemsskap. I miljøene de forlot var dette lite populært.
På Lundamo kom splittelsen kanskje likevel best til syne når det handlet om fester og andre lignende tilstellinger. Meierisalen var det store festlokalet den gangen. Sto arbeideridrettslaget som arrangør holdt idrettslagets medlemmer seg borte, om omvendt.

Freden samlet

Meningsløshetene under andre verdenskrig førte folk sammen. Freden i 1945 førte til at de fleste innså at stridslinjen hørte fortida til. De første fredsåra skapte viktige deler av det norske samfunnet vi i dag kjenner. De virkelig dype splittelsene forsvant i gjennreisingsarbeidet. Også splittelsen i idrettsbevegelsen.
På sentralt hold var det allerede før krigen brøt ut kontakt med sikte på å slå de to forbundene sammen. Etter frigjøringen ble dette arbeidet tatt opp igjen. I 1946 var det på nytt bare et idrettsforbund her i landet. På Lundamo ble de to lagene slått sammen etter 13 års splittelse.

Ildsjelene og tillitsmennene kunne fullt og helt konsentrere seg om det aktive idrettsarbeidet. Etter andre verdenskrig utvidet også idrettslaget aktiviteten sin. Ikke lenge etter frigjøringen ble det startet egne avdelinger for håndball og skøyter. Fremsyntheten og optimismen som preget gjengen på Størekafeen i 1922 var fortsatt til stede